Folk om arbeiderfilm: – Markedsliberalisme og samfunnsforfall

Publisert 30. november 2009:

Ungdomsrådgiver Henrik Solvorn Fjeldsbø i Industri Energi trekker frem
dokumentaren «New Zealand-prosjektet» som en god arbeiderfilm av nyere dato. – Den
viser på en god og enkel måte hva konsekvensene av full privatisering og
markedsliberalisme fører til, sier Fjeldsbø i serien «Folk om arbeiderfilm».

Hva tenker du på når du hører begrepet «arbeiderfilm»?
– Begrepet arbeiderfilm forbinder jeg med dokumentarer, reklamesnutter og spillefilmer
som tar for seg aktuelle tema for arbeiderbevegelsen og arbeiderbevegelsens historie.

Hvilken betydning mener du arbeiderfilmen har i arbeiderbevegelsens historie?
– Jeg mener arbeiderfilmer hadde en stor betydning i tiden rett før og etter annen
verdenskrig. Arbeiderbevegelsen så tidlig potensialet i det nye filmmediet og brukte dette
aktivt i sin agitasjonsvirksomhet. Jeg tror filmene var med på å øke oppslutningen om
arbeiderbevegelsen og dens saker.

Er det noen gammel norsk arbeiderfilm du har et spesielt forhold til?
– Nei.

Er det noen film av nyere dato du vil karakterisere som en god arbeiderfilm?
– Da vil jeg nok trekke frem dokumentaren «New Zealand-prosjektet» som tar for seg
arbeiderbevegelsens og velferdsstatens fall i New Zealand fra 80-tallet og frem til
årtusenskiftet. Den viser på en god og enkel måte hva konsekvensene av full privatisering
og markedsliberalisme fører til. Fra å være et land med en velferdsstandard lik Norge er
det blitt et land med store klasseforskjeller og økende fattigdom. Dette er en dokumentar
jeg bruker i en del sammenhenger når jeg snakker om betydningen av en sterk
arbeiderbevegelse.

Er det et tema fra arbeidslivet (historisk eller dagsaktuelt) som du gjerne skulle sett filmatisert?
– Oi. Det er ganske mye jeg kunne ønske var filmatisert. Jeg leser en del bøker om
arbeiderbevegelsens historie og den boken jeg liker best heter «To liv – En skjebne» Det er
en bok jeg svært gjerne skulle sett filmatisert. Boken handler om livet og skjebnene til
Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm som begge ble henrettet på høsten 1941 av tyskerne
pga sin rolle i fagbevegelsen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in arbeiderfilm. Bookmark the permalink.

Comments are closed.