Filmomtale: «Vi bygger landet»

Første gang publisert 2. februar 2009:

«Vi bygger landet» er Arbeiderpartiets valgfilm foran det viktige Stortingsvalget i 1936.
Året før hadde partiet dannet regjering i Norge etter at de borgerlige partiene ikke
lenger greide å samarbeide. I denne krisetiden var det viktigere enn noen gang at
Arbeiderpartiet sikret flertall i 36-valget. «Vi bygger landet» er en solid valgfilm på 50
minutter som byr på agitasjon og pedagogikk, klassekamp og ikke minst kjærlighet.

Filmen skulle bidra til å vinne valget for Arbeiderpartiet, og med dette mål for øyet var en
god love story med pene hovedrolleinnehavere – bokholdersønnen Georg (Georg
Løkkeberg) og arbeiderdatteren Tora (Rønnaug Alten) – egnet til å trekke unge velgere til
lerretet og engasjere til innsats for Arbeiderpartiet. Olav Dalgard, ansvarlig for både
manus og regi – visste å gjøre de riktige grep i lydfilmens barndom.
Dalgard gjør også et klokt i nok en gang å trekke inn Svart-Pelle (Tryggve Larsen). Som i
den første filmen – Samhold må til – står Svart-Pelle frem som en kraftfull skikkelse. Når
denne karakteren fortsatt ”kommer gjennom skjermen” fra en videokassett spilt på en
gammel VHS-spiller med relativt dårlig lyd, kan vi bare tenke oss kraften Larssen øste ut
over lerretet i premieåret 1936.

Svart-Pelle er selve hovedkommentatoren i denne filmen. Han er den vise rallaren – den
erfarne arbeidskaren med den store oversikten. I tillegg til sylskarpe kommentarer på
samfunnsutviklingen og Arbeiderpartiets betydning for utviklingen av Norge, er han også
befriende besk i møte med den sleipe konservative butikkeieren (Fredrik Barth). Og selv
om det blir noe karikert over hans kommentarer til AIF-ungdommens oppvisning på
slutten av filmen (dette er ingen dialog med Toras far, det er en tale) – er dette grep som
fungerte så det grein i 1936.

Dag Lutro er inne på noe av det samme i sin omtale av filmen i artikkelen ”Olav Dalgard
og arbeiderfilmene”. – I filmen Vi bygger landet må vi nok innrømme at Dalgard karikerer
sterkt, og med grov strek. Men den skarpe luten duger for filmen, og med en passende
porsjon kjærlighet, intrige og litt islett av folkekomedie kommer det hele vakkert i land
som en underholdende valgfilm med et klart budskap – hvilket også var meningen,
skriver Lutro.

Det skal også påpekes at lydgjengivelsen er tidvis dårligere i denne filmen enn tilfellet er
for «Samhold må til». Dette setter igjen fokus på behovet for teksting av filmene – en
prosess som må følge digitaliseringsprosessen.

Kommentarer i filmen:
”Som en blind mann i skauen..”
Svart-Pelle betegner den borgerlige politikken som har ført landet ut i dårlige tider.

”Bare vent til gubben der får makta”.
Svart-Pelle peker på bildet av Johan Nygaardsvold som henger på veggen i arbeiderstua.

”Jeg er blitt sosialist”.
Georg forteller familien om ny ideologisk kurs.

”Jeg tror du har tenkt å ta livet av meg”.
Georgs mor etter sønnens kunngjøring.

”Det har begynt en ny tid som vi ikke forstår noe av”.
Georgs far, bokholderen, til moren etter at sønnen er blitt sosialist.

”Mat og produkter i overflod, men folket har inte råd att njuta produktene”.
Svart-Pelle betrakter handelen på Youngstorget fra Baldakinen.

”En ung ingeniør – på verkstedet her?”..
Bedre tider på gang, og direktøren får hentet opp Georg fra verkstedet for å tilby ham jobb på tegnekontoret.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in arbeiderfilm. Bookmark the permalink.

Comments are closed.