Filmomtale: «Nok av dom böckerna, og makten er vår!»

Første gang publisert 30. januar 2009:

Arbeiderfilm.no ser gjennom gamle arbeiderfilmer, og først ute i vår gjennomgang er
”Samhold må til”. Selv om filmen er fra 1935, og senere overspilt på en slitt VHS, er
dette fortsatt et imponerende stykke filmverk. Det er fortsatt både spennende og
gripende å følge Øivin, Lisa og Svart-Pelle i kampen for kortere arbeidstid og høyere
lønn.
– Jo, dette var historieundervisning på en ganske annen måte enn årstall og kongsrekker.
Det var alminnelige arbeidsfolks egen nære fortid som filmen rullet opp – med en
umiddelbar og overlegen appell. Filmen hadde vist sin styrke, og det var i hovedsak Olav
Dalgards verk, skriver Dag Lutro om denne filmen i artikkelen ”Olav Dalgard og
arbeiderfilmene”.

Og Lutro har rett. Dette er en film som fortsatt er breddfull av aktualitet. Filmen starter i
produksjonens samtid med sønnen som kommer hjem og kaster fagforeningsboka i bordet
til faren sin. Han mener den er null verdt. Uten den boka hadde han fått jobb, for
arbeidsgiveren vil ikke ha organisert arbeidskraft, mener han.

Det er da gamlefar sjøl, Øivin Dalen (Alfred Maurstad) ber sønnen sette seg. Han finner
fram gamle fagforeningsbøker fra skapet. Han vil fortelle sønnen ei historie han ikke skal
glemme. Ei historie om hvorfor nettopp den boka er viktig. Eller som filmens sterkeste
karakter, rallaren Svart-Pelle (Tryggve Larsen) sier det senere i filmen: ”Nok av dom
böckerna, og makten er vår”.

I følge Lutros artikkel startet opptakene til ”Samhold må til” på høsten 1935. Hovedideen
var hentet fra rallarlivet og de første fagforeningene til Arbeidsmandsforbundet.
Manuskriptet skrev Olav Dalgard og Per Lie i fellesskap, mens Olav Dalgard ble stående
ansvarlig for regien. LOs Meddelelsesblad skrev at filmen var ”en av de beste agitatorer
som noen gang har talt arbeiderbevegelsens sak”.

I filmen treffer vi på arbeidsgiveren som ikke vil finne seg i organisert arbeidskraft, vi
møter arbeidsfolks kuede tvil på nytten av organisering, men som til slutt overbevises av
den kraftfulle agiterende taler fra både Øivin (Maurstad) og ikke minst fra en av rallarne
(Eugen Johannessen) bak en trillebår ute på anleggsplassen.

Det er interessant å følge Øivin utvikle seg fra å være en forsiktig kar – ”jeg er bonde, jeg,
må ha noe fast å holde meg til..” – til å bli en fagforeningsmann av rang i løpet av filmen.
Hovedrolleinnehaver Maurstad har det samme glødende blikket vi kjenner fra andre
norske storfilmer fra samme tid. Og underveis i den knappe 40 minutter lange filmen
noterer jeg i boka at dette både er spennende og aktuelt.

Filmen har likevel en avgjørende mangel – en mangel som heldigvis er håndterlig. Filmen
må tekstes. Dette både av hensyn til hørselshemmede, og fordi lyden naturligvis ikke er
prima på en produksjon som fyller 75 år neste år.

Men dette er også en klassiker av en arbeiderfilm som bør tekstes på engelsk. Norge
besitter en kulturarv i forhold til arbeiderfilmen på 30-tallet, og et mesterverk som
«Samhold må til» bør også kunne vises utenfor våre landegrenser.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in arbeiderfilm. Bookmark the permalink.

Comments are closed.