Filmomtale: «Lenkene brytes» – nødvendigheten av disiplin

Første gang publisert 14. april 2009:

Sigurd Evensmo skrev manus til filmen ”Lenkene brytes”. Dette er en film om
alkoholproblemer i arbeiderfamiliene, og forteller om familien Heien der faren
(Tryggve Larssen) sliter med alkoholen. Filmen hadde premiere i 1938.

Åpningen er ikke helt vellykket. Heien krabber seg stumfilmaktig opp trappene etter en
kveld på fylla med naboer som grimme og sjokkerte øyenvitner som både fordømmer og
forbanner seg ved dørene. Vel hjemme skubber han til både kona og sønnen før han setter
seg i senga, velter rundt og sovner.

Men det kommer seg. Jack Fjeldstad har hovedrollen som sønnen i huset. Den unge
skuespilleren (som fylte 23 år i premieråret) gjør en helstøpt versjon av den unge Jan som
både har jobb og er aktiv i arbeiderlaget, men som sliter med farens oppførsel i hjemmet.
Bedre blir det ikke da han som nyvalgt kasserer blir frastjålet penger, og siden suspendert
fra laget. Hvem som tok pengene, er ingen stor hemmelighet.

Da kunne man kanskje forvente seg at det gikk riktig utforbakke med Jan, men nei. Med
både en god porsjon kjærlighet i tillegg til forståelsen fra venner i arbeiderlaget løser det
hele seg. For filmen viser kontrasten mellom fellesskap og alenegang gjennom sønnens
delaktighet i arbeiderlaget og farens ensomme selskap med spriten.

Dette er i første rekke en film om disiplin. Dette er ingen kristenformaning om spritens
forbannelser. Her handler det om sprit som en formidabel motstander til rekkedisiplinen
som er nødvendig for å vinne makten i landet og ikke minst kunne beholde den.

I følge filmmannen Dag Lutro var det særlig ungdom i bevegelsen som ønsket at
arbeiderfilmen skulle fokusere mer på innsiden av bevegelsen. Avholdssaken sto sterkt i
arbeiderbevegelsen, med Martin Tranmæl som en av de viktigste støttespillere.
– Redselen innen familien, engstelsen overfor naboene, all fortvilelse og spetakkel. På
gatehjørner og anleggsplasser kom spritgauker og tilbød sine varer, skriver Lutro i
artikkelen Olav Dalgard og arbeiderfilmene, og omtaler filmen som ”jevn” og ikke på
høyde med filmer som ”Det drønner gjennom dalen” og ”Gryr i Norden”.

Dette er en annerledes arbeiderfilm, men som absolutt er å anbefale. Filmen holder
interessen greit oppe gjennom 40 minutter, og både bilde- og lydkvalitet er god.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in arbeiderfilm. Bookmark the permalink.

Comments are closed.