Filmomtale: «Det drønner gjennom dalen» – Om vi så ska’ tygge bark og drekke kællvatn»

Første gang publisert 18. februar 2009:

”Det drønner gjennom dalen” var et bestillingsverk fra det ferske LO-forbundet Skog
og Land til filmskaperen Olav Dalgard foran forbundets 10-årsjubileum i 1937. Filmen
gir et glimrende innblikk i skogsarbeidernes kamp for å organisere seg. Igjen er det
Tryggve Larssen som står sentralt på skuespillerlista med sin solide tolkning av Knut
Slettås, skogsarbeidernes tillitsmann, som tar kampen på vegne av skogens slitere.

Filmens utgangspunkt er tragedien i Svartmyrkoia, der den unge fløteren Per (Kåre
Wicklund) har fått ”svartmyrhosten”, og senere dør av tuberkulose med den unge
familien rundt seg. Hos den lokale makteliten, representert av et rikt galleri med både
skogeiere, lensmann, doktor og en kaptein i militæret, er det atskillig bedre forhold. Men
de vil ikke finne seg i noe ”kommunistisk oppvigleri”. Fem kroner dagen bør etter deres
mening holde. Det er dårlige tider, og det er nok av andre som vil ha jobb, mener de. I koia
sitter fløterne med Knut Slettås som dominerende karakter da datteren hans, Tordis,
kommer med den triste beskjeden broren Per er død.

Knut sørger over sønnen, men oppfordres til å minnes sønnen ved å ta kampen mot
skogeierne. De skal ikke lenger finne seg i dårlig lønn, eller kummerlige koier med trekk
og jordgolv. Knut velges til tillitsmann. ”Om vi så ska’ tygge bark og drekke kællvatn, så
streiker vi på detta!”, sier en av karene. ”Oppvigleriet” fører til at både statspoliti og
lensmann sørger for å sette inn et korps av streikebrytere – såkalte ”gulinger” – som tar
jobben for lavere lønn.

Som i de andre arbeiderfilmene skisser Dalgard opp solide kontraster blant
arbeidsgiverne, i dette tilfellet skogeierne. Arbeidsgiveren som ser forskjell på drevne
fagfolk og ufaglærte. Som forstår at lønna må opp. Det er gammel tid mot ny tid.
Splitt og hersk-taktikken fra arbeidsgiverne mellom ”de gule og de røde” fører heller ikke
frem. Det sørger Knut Slettås for i filmens aller beste scene. Her forserer han vakter og
piggtrådgjerde satt opp av myndighetene, og får streikebryterne – ”de gule” – i tale. Dette
er et mesterverk av en scene.

Filmen presenterer også et interessant eksempel på organisasjonsbastarder som vil har
organisere arbeidsfolk og arbeidsgivere samme sted. ”Arbeidets frihet” er bastardens
navn, men fløterne biter ikke på. Dialogen rundt Arbeidets frihet er god
arbeiderpedagogikk. Det gjaldt å holde tunga rett i munnen, og ikke la seg lure. Det fantes
bare en vei for disse arbeiderne, og dette er filmen om etableringen av Norsk Skog- og
Landarbeiderforbund.

Dag Lutro skriver følgende om mottakelsen av filmen i artikkelen ”Olav Dalgards
arbeiderfilmer”:
– Ingen kunne være i tvil om at denne filmen fikk en god mottakelse etter premieren 16.januar 1938. ”Den holdt!”, var fagforeningsformannen Nils Ødegaards knappe, men anerkjennende dom. ”Aldri har visst eit lovord gledd meg meir”, sa Dalgard selv, om den karakteren Skog og Lands formann så ettertrykkelig satte da han fikk se det ferdige resultatet.

Kommentarer i filmen:
”Det ska komme ei ny tid. Itte døkkers tid. Men vår tid.”
(den døende Pers ord til doktoren)

”Hænn Knut vet å’n gjør, og å’n itte gjør.”
(kommentar om Knut Slettås etter han blir valgt til tillitsmann)

”Om vi så ska’ tygge bark og drekke kællvatn, så streiker vi på detta!”
(fløter med klar tale etter skambudet på fem kroner dagen)

”Skulle je gjøre meg te en Judas? Det er heldigvis somme problem en itte treng å overveie,
lensmann!”
(Knut Slettås (Tryggve Larssen) til lensmannen som forsøker kjøpe tillitsmannen til taushet)

”Je lik itte å jobbe under militært oppsyn”
(den unge streikebryteren Ola Plassen (Jack Fjeldstad) vil ikke lenger være med, og
latterliggjøres av lensmannen (Hans Bille))

”Vi må stå sammen som kamerater!”
(Knut Slettås møter streikebryterne i koia, og maner til samhold)

”Vi trenger å vaske streikebryterlorten ta oss, karer”
(Streikebryter er blitt overbevist av Knut Slettås)

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in arbeiderfilm. Bookmark the permalink.

Comments are closed.