Filmomtale: «By og land, hand i hand» – Dalgards limstoff

Første gang publisert 13. februar 2009:

Mens arbeiderbevegelsen hadde skaffet seg godt fotfeste i byene, manglet den samme
forankringen på bygda og på kysten. Valgfilmen ”By og land, hand i hand” ble laget
foran Kommunevalget i 1937, og filmen skulle være en motor for dette
samlingsprosjektet mellom by og bygd.

”By og land, hand i hand” er etterfølgeren til ”Vi bygger landet”. Filmene henger godt
sammen, og vi følger de samme to familier i denne filmen som den forrige. Den store
forskjellen er at landet er kommet ”i rute”. Arbeiderpartiet har tatt makten i landet. Det
går fremover.

Denne gang er det ikke fabrikkeieren som må tvinges til å skjønne betydningen av
fagforeningens innflytelse i arbeidslivet. Nå er det bondens tur. Østlandsbonden Hans
Bjørnstad (Hans Bille) er en steil bondekarakter som ikke lar seg pille på nesen av fattige
arbeidere som vil ha mer å rutte med. Da skaffer han seg heller nye arbeidsfolk, sier han,
til konas milde protester. Hun mener det kan bli vanskelig å finne folk som er like
kompetente.

Deretter følger vi bonden på tur til byen der han i møte med en bonde fra Vestlandet, og
ikke minst sin borgerlige familie i Oslo – vårt tidligere bekjentskap familien Larsen – blir
kjent med Arbeiderpartiets politikk, og betydningen av bedre arbeidsvilkår for
arbeidsfolk.

”By og land, hand i hand” er å betegne som en oppfølger til ”Vi bygger landet”. Filmen er
ikke åpenbart svakere enn forgjengeren, men mangler noe av den radikale gløden og
nerven som preger ”Vi bygger landet”. ”By og land…” er laget for å konsolidere stillingen
for Arbeiderpartiet. Med ulike virkemidler formidler filmen landets ulike fremganger med
arbeiderstyre.

Filmen presenterer også nye perspektiver. Brobyggingen mellom klassene illustreres med
Toras far – arbeideren – som er tettere på datterens borgerlige svigerfamilie denne gang.
Det er dialog mellom klassene. I tillegg er kvinnens plass som samfunnsdebattant ivaretatt
på en god måte gjennom Toras (Rønnaug Alten) oppvakte kommentarer. Hennes innsats i
studiesirklene til Arbeidernes Opplysningsforbund er god arbeiderfilm, og ikke minst at
hun setter studiesirkelen foran svigermorens bursdag. Til ektemannen Georgs forståelse
og til svigermorens store forundring. Her presenterer Dalgard god kvinnesakspolitikk. I
det hele tatt spiller skoleringen en større rolle i denne filmen. Rollen til AOF – som ble
stiftet bare tre år tidligere – er merket med tydelig stempel.

Vi har tidligere fremhevet Svart-Pelle (Tryggve Larssen) i de foregående arbeiderfilmene. I denne filmen har han en mindre rolle, men Dalgards grep med introduksjonen av Pelle
som bygdepensjonist i møte med Østlandsbonden på jakt etter alternativ arbeidskraft til
”oppsetsige” arbeidere, er en fornøyelse. Integriteten til Svart-Pelle er sveiset fast i
rallarsjelen, og bonden kommer ingen vei.

I artikkelen ”Olav Dalgards arbeiderfilmer” skriver Dag Lutro at filmene han en nerve i
fremstillingen som må gjøre inntrykk på tilskueren.
– Dessuten er kameraføringen etter hvert blitt ledigere, bevegelser og språk mer naturlig
og utvunget. Nå ventet større utfordringer, skriver Lutro om ”By og land, hand i hand”.

Kommentarer fra filmen:
”Tjen penger, så tjener du dine medmennesker”
(Georgs borgerlige bror mener penger er roten til alt godt)

”Begynner du først å tenke på alvor, onkel, er du sosialist før du vet ordet av det.”
(Georg til sin onkel – Østlandsbonden – om hvorfor sosialismen er eneste farbare vei)

”Jeg har kommet til et nytt resultat, så å si.”
(Bonden i nytt og siste møte med arbeiderne)

”Et jätteframsteg från min ungdom til din. Og det kan du takke arbeiderbevegelsen for.”
(Svart-Pelle til arbeidsledige Adolf)

”Stakkars mamma. Hun lever fortsatt i sin innbilte overklasseverden, hun vet du.”
(Georg kommenterer sin mor, Fru Larsen)

”Slik er det når kvinner ikke har annet å tenke på enn Kirche, Kinder und Küche.”
(Toras betegner sin svigermor Fru Larsen)

”Og for en ulykke. Nå kommer det til å lukte fjøs over hele huset.”
(Fru Larsen er ikke begeistret for at familiemedlemmet Hans Bjørnstad (Østlandsbonden) skal komme på besøk)

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in arbeiderfilm. Bookmark the permalink.

Comments are closed.